Det er på tide at vi tar denne praten. Jeg har tenkt lenge på det, og… det er ikke deg, det er meg.

Jeg kommer til å savne deg. Min mest trofaste venn, som har vært der helt fra første gang jeg fikk en god ide og du hvisket “hva vil folk si?”. Takk for tryggheten du alltid har gitt meg. Takk for alle gangene du reddet meg fra potensielt pinlige øyeblikk der jeg kunne skilt meg ut. Takk for at du lærte meg uttrykk som “ikke for å skryte, men…”

Skal jeg være helt ærlig så har jeg vokst fra deg. Faktisk, så kveler du meg. Og ikke på den kinky, spennende måten. Jeg innser nå hvor mye du blokkerer meg og mitt potensial. Så jeg har pakket sakene mine og flytter ut. Det er over.